OVERGREP

Tiltale om kidnapping:

http://www.h-avis.no/article/20081106/NYHETER/532653192

Tøff mormor hentet barn hos bv - ettersøkt

NRK skriver om saken.
Aften skriver også.

Sitat:

Politiet har ikke lykkes i å komme i kontakt med kvinnen. De frykter ikke for at barnet skal lide noen overlast. – Det er ikke greit at det er blitt sånn, men vi er ikke redde for at det skal skje jenta noe, sier politioverbetjent Jan Ove Thorsen ved Søgne og Songdalen lensmannskontor til NTB.

Sitat:

Det var i forrige uke at barnevernet fikk omsorgen for femåringen. Likevel klarte barnets mormor å få jenta med seg fra barnehagen i går, skriver Fædrelandsvennen. Politiet frykter ikke for sikkerheten til barnet, men leter nå over hele Sørlandet. (...) - Dette skulle aldri skjedd, sier Pedersen. Han forstår familiens fortvilelse over situasjonen, men så lenge det er et lovlig vedtak om omsorgsovertakelse - så må familien forholde seg til det.

Hvorfor tar de barnet når det ikke er noen fare for det?!

Selvsagt finner man seg ikke i kommunale og statlige overgrep mot familiene. Det bør SELV politiet forstå. Vi kan ikke ha et samfunn hvor maktpakk fjerner barn som det måtte ramle dem inn, hvorpå slekten bøyer kne og tilber staten.

Vi bor ikke i Kina, og vil heller ikke ha fascistiske forhold i Norge. Den kampen bør politiet støtte, og ikke bare være nyttige idioter for makten!

permalink | comments (7)

Fylkesmannen i Mør og Romsdal og Sør-Trøndelag har funnet ut det alle med innsikt i barne"vernet" vet fra før: Barna fylkesnemder har stålet fra foreldrene og overlatt til barnevernets "omsorg", nektes den undervisningen de har lovmessig krav på.

Link Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/nyheter/article2748342.ece

Dersom foreldre hadde nektet barna sine undervisning over måneder og år, ville de forlengst blitt fratatt barna sine. Når skal en begynne å frata barnevernet omsorgen, for barn de utsetter for grov omsorgssvikt? Neppe de neste hundre år. Barnevernet kan gjøre alt, absolutt alt mot barn, som i alle andre sammenhenger ville være straffbart.

Jeg fant et interessant dokument, les: Endelig evalueringsnotat.

Endelig evalueringsnotat skrev:

3.1. Mer nøytral og saksorientert fremstilling i media Barnevernssaker blir ofte nyheter nettopp på grunn av følelsesmessige konflikter. Medieanalysen viser at nyhetsbildet fortsatt er preget av negative og emosjonelt ladete omtaler av barnevernsaker. Imidlertid ser vi en tendens til en mer nøytral og saksorientert fremstilling av barnevernet. Analysen viser en nedgang i negative omtaler av barnevernet, og en økning i nøytrale omtaler som trekker frem både positive og negative sider ved barnevernet. Det er nærliggende å tro at det er en kombinasjon av ulike årsaker bak denne utviklingen. Barnevernets kommunikasjonsstrategi har nok hatt innvirkning, men fraværet av en massiv nasjonal nyhetsdekning av en større enkeltsak spiller trolig også inn. Barnevernet uttaler seg forholdsvis sjelden i media. I de tilfellene barnevernet uttaler seg er det som regel på generell basis, og det er sjelden at enkeltsaker kommenteres. Det er ingen entydig sammenheng mellom at barnevernet uttaler seg og at sakene fremstilles mer positivt, men vi ser en tendens til at uttalelsene gjør sakene mer balansert og saksorientert. Resultatene viser at barnevernets kommunikasjon med media kan påvirke deres omdømme til å bli mer nyansert. Tragediene som gjerne er knyttet til barnevernssaker er godt mediestoff, og utfordringen blir å få mer fokus på det kontinuerlige, faglige barnevernsarbeidet.

+ mye mer knæsk, les f.eks. også 3.2 og ....

permalink | comments (2)

"En slags krig med mor"

Her har vi narsissistene i fri utfoldelse - igjen!

NRK skrev:

Kjell Berntzen og det tverrfaglige teamet fra St. Olavs Hospital følte seg overkjørt av barnevernet. - Jeg har hatt veldig mange møter med barnevern og barn som har hatt problemer, uten at jeg har opplevd noe tilnærmende dette her. - Jeg tror det ble en konflikt mellom en ansatt i barnevernet og mor, og at det ble en slags krig, sier Berntzen. Vil ha saken opp på nytt Mora sier at hun aldri kommer til å gi opp kampen. - Jeg kjemper for det jeg har. Jeg skal ha tilbake gutten min.

Men det spørs om Berntzen lærer leksen om at det såkalte barnevernet ikke fungerer over hodet...

permalink | comments (0)

20% økning i akuttplassering!

Departementet trur det er fleire årsaker til auken, og håpar kommunane kan hjelpe dei med å få oversikt.

Her skal altså overgriperen forklare hvorfor overgrepene er nødvendige.

Vel, det passer i kategorien månedens idiot.

Aftensposten har sin gulldag 18. august 2008. Her ved å trykke ennå en artikkel om barn som er behandlingstrengende. En melding fra NTB, så slipper de å betale egne "journalister" i arbeidet for å stemple flest mulig barn som syke og hjelpetrengende.

Ingress, Aftenposten: Stille barn sliter på skolen

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2366764.ece

Sitat:

I sin doktorgradsavhandling har hun undersøkt barn og unge som er stille og innesluttet på skolen, og som lider faglig eller sosialt på grunn av dette.

Ok. Så har vi fått det fastslått: Alle barn som er stille, sliter på skolen. Jeg blir trist på rolige og beskjedne ungers vegne: De kan ikke få være stille, uten å samtidig "slite", og hva betyr dette populistiske begrepet? I mitt vokabular er slite det samme som å dra, hale, trekke, gjerne slite en tråd eller noe i stykker. Igjen ser en barneverns-diagosene utbre seg i Aftenposten. "Slite" er blitt et mystisk begrep ingen egentlig vet innholdet av, men alvorlig er det, og barnet trenger "hjelp".

Den gangen jeg gikk på skolen, het det urokråker, bråkebøtter, høy på pæra, sjenerte, og alt lå innenfor normalen. Det var slik unger var: Forskjellige, men ikke stemplet som om de led, eller det populære begrepet "sliter", som forteller mindre enn ingenting. Hva sliter de med i så fall? At de ikke er lik alle andre, eller dvs. gjennomsnittet, hvis det finnes noe gjennomsnittlig og friskt igjen i Norge?

I den klassen jeg gikk, var det ei jente som virkelig var "stille og innesluttet". Hun rødmet og stammet så ille under høytlesing, at læreren til slutt hoppet over henne med å si "og nn trenger ikke lese i dag". Siden det ble dag etter dag etter dag, og et fast rituale, slet hun antakelig mindre. Når jeg ser tilbake, kan det virke som hun både ble tryggere og tødde mere opp. I dag holder hun taler og foredrag. Noe hun neppe ville gjort hvis hun ble sendt til skolepsykologen, som vi heldigvis ikke hadde den gangen.

Som kilde for sin stigmatiserende, fete ingress, har Aftenposten høgskolelektor og forsker Ingrid Lund.

Sitat:

I sin doktorgradsavhandling har hun undersøkt barn og unge som er stille og innesluttet på skolen, og som lider faglig eller sosialt på grunn av dette.

Det er vel ett stykke fra "Stille barn sliter på skolen", til barn som er så innesluttede og stille at de lider faglig eller sosialt på grunn av dette? Etter mine begreper utgjør "noen" og "alle" en himmelvid forskjell. Men det ligger antakelig for høyt til at Aftenposten skjønner forskjellen.

Igjen stempler altså Aftenposten normale barn som syke, ved å definere barn inn i ett "alle". Jeg skulle ønske for norske barn, at det både var lov å være stille, og lov å bråke. At de ble akseptert slik de var. Kanskje ville færre slite da? At det ennå fantes omsorgsfulle, kloke lærere, som holdt sin hånd over barn, slik at de kunne få beholde selvtilliten. Og samtidig lære oss andre noe grunnleggende viktig; en pirker ikke borti andres sårbarheter, og en er like god, om en kan lese høyt eller ikke.

Ellers skulle det være interessant å lese hvilke informanter Ingrid Lund har brukt. Er det lærerne? For det kan være motsatt: Barn i norsk skole lider både faglig og sosialt, og noen av barna som lider i den norske skolen slik den er i dag, reagerer med å bli stille og innesluttet. Andre reagerer med å bli det en diagnostiserer som "utagerende" - altså overaktive.

permalink | comments (2)

Meg bekjent er flytting og bytting av skole et nokså vanlig fenomen. Som unger stort sett takler godt. Ikke så i følge Aftenposten og journalist i Fædrelandsvennen KARI LEA HENNESTAD:

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2599359.ece

Sitat:

De fleste opplever relasjonsbrudd og sorg når de flytter og forlater hjemstedet,

Jøje meg, for en innsikt!

Kanskje de trenger psykolog? For utfordringer og avskjeder er ikke normale norske barn rustet for... Og sorg - her står hjelpetrengende barn i kø.

Sitat:

Loveleen Rihel Brenna mener det må settes i verk flere tiltak for at en ny familie skal føle seg godt mottatt på et nytt sted. - Det burde blant annet bli satt av en dobbel konferansetime så tidlig som mulig. Det kan hende at det er spesielle forhold i familien eller hos barnet som skolen bør vite om, sier hun.

Å flytte, å begynne på ny skole, er ikke lenger normalt. Det er noe hverken unger eller familier greier på egenhånd, uten "spesielle tiltak". Igjen ser en hvordan barn stemples som hjelpesløse, uten kraft og evne, til å ordne opp i nye utfordringer uten "spesielle tiltak". Og en familie er selvsagt ikke i stand til å SELV gripe fatt, når de ankommer sitt nye bosted. Nei, de må "hjelpes", og slik stempler Aftenposten ennå en gruppe i samfunnet; hjelpesløse og hjelpetrengende, ute av stand til å ta hånd om seg selv. De har flyttet...

Og selvsagt skal familien mistenkeliggjøres også: Implisitt; når en flytter, kan det ligge mystiske forhold inne i familien, som "man ikke vet om", men for all del må avdekke. Gjennom en dobbel inkvisatorisk konferansetime.

Det kan også være "spesielle forhold hos barnet". Ja, og hvis så var? Det kan være deilig med en nye start vel? Der man ikke lenger diagnostiseres, med barnevernsdiagnosen "spesielle forhold hos barnet".

Og her kommer noen gullkorn, som virkelig kaller på latteren:

Sitat:

- Det verste er når noen ler hver gang du åpner munnen på grunn av dialekten eller enkelte uttrykk. Det gjør noe med selvfølelsen din. Det er vondt å bli ledd av i ti år, sier Brenna.

Har da sett noen barn som har flyttet jeg. De fleste plukker opp den nye dialekten etter noen uker. Flytende, og blir to-dialekt-barn. For noen tar det kanskje litt lengre tid, men 10 år?

Gratulere til Aftenposten og Fædrelandsvennen v/ journalist (?) Kari Lea Hænnestad.

permalink | comments (9)

Avisa "The Times" har startet en kampanje for å åpne opp såkalte familiedomstolene "Family Courts" i England:

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/camilla_cavendish/article4271773.ece

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/camilla_cavendish/article4288255.ece

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/camilla_cavendish/article4346958.ece

Dette er et initiativ som bør kopieres i Norge. Jeg ser bare ikke for meg at noen norsk journalist vil ha guts til å gjøre noe liknende.

ET NYTT MOTEORD. Hvis du irriterer deg grønn over overskriften på denne artikkelen, er du trolig enig i dens konklusjon. For et flunkende nytt moteord har sneket seg inn i det norske språket.

Men bekymringsmeldinger er i utgangspunktet ikke til å spøke med, for dem meldingene gjelder. For det er et ord som, så vidt jeg har klart å finne ut av, ser ut til å komme fra barnevernssektoren.

Kommentar: Aftenposten har for en gangs skyld en kritisk vinklet artikkel om "barnevernet" og moteordet "bekymringsmelding". De som har opplevd å bli angitt til "barnevernet" ved en bekymringsmelding, vet at bekymringsmeldinger er blodig alvor. En bekymringsmelding til "barnevernet" fra en "bekymret" nabo eller annen person, er nok til at du mister livet ditt og barna dine.

Det er alvorlig å bli angitt til "barnevernet". Ordet "bekymringsmelding" er ikke dekkende for hva det dreier seg om. Under krigen var det ingen som snakket om å sende inn en "bekymringsmelding" til Gestapo. Nordmenn ble angitt til Gestapo, og familier idag blir angitt til "barnevernet". Sistnevnte går Gestapo en høy gang.