Marianne Skånlands hjørne

  
Redd Våre Barn
1. juli 2008


Barnevernet propaganderer om åpenhet igjen

Av Marianne Haslev Skånland



Nå vil Bufetat skape et åpent barnevern – sier de igjen – og later som om dette er noe helt nytt.

Slår et slag for åpenhet
Forholdet mellom barnevernet og media har ikke alltid vært det beste. Dette vil Bufetat gjøre noe med.
Moss Dagblad 01.07.2008

Dette er imidlertid uttalelser vi har hørt fra barnevernet og deres overordnede i årevis. Det viser seg alltid at det er ren svada. Jeg minnes en del saftige innlegg fra barnevernsofre på Bufetats egen nettside, da de åpnet for noen år siden og la opp til en debatt om åpenhet i barnevernet. En vittig hund spurte blant annet i et innlegg: "Si meg, når åpner de?" Den debatten ble etter en tid stengt med den begrunnelsen at diskusjonene hadde vært så vellykket, så nå hadde man ikke lenger behov for den.

Barnevernet kan kanske enkelt ikke fungere hvis det skal være virkelig åpenhet om barnevernssakene. Virkelig åpenhet er det siste de ønsker. Det merker jo barnevernsofrene: De blir stadig truet og presset hvis de offentliggjør sakene sine.

Det barnevernet vil er å smiske for pressen for å få ytterligere velvilje for å fremstille sin versjon av saker og almindeligheter om barnevernets formål. Propagandaen må vedlikeholdes når virkeligheten er så kritikkverdig for barnevernet som den er. Barnevernets saksfremstilling overfor offentligheten blir derfor alltid svevende og inneholder mest selvforsikringer om "solskinnshistorier" og om hvor storartet deres hjelp er. Det stemmer altså ikke med erfaringen til faktisk flere tusen raserte familier, eller til de fosterbarn som holdes med vold og makt borte fra sine familier.

Legg for eksempel merke til at Bufetat i denne artikkelen snakker om saker som kan offentliggjøres hvis foreldrene har opphevet taushetsplikten. Som om det ikke har vært hundrevis av slike. Det vanlige er: 1) Foreldre opphever taushetsplikten. 2) Barnevernet nekter å uttale seg under påskudd av å "skjerme barna". 3) Foreldrene uttaler seg for å få hjelp til å få sine barn fri fra barnevernets makt. 4) Barnevernet presser og truer foreldrene og ødelegger ytterligere deres kontakt med sine barn, som sanksjon mot foreldrenes publisering av familiens sak. 5) Barnevernet, ikke minst Bufetat, departementer og fagforeninger, prøver å presse og true nettsteder som publiserer foreldres (og fosterbarns) opplysninger om hvordan barnevernet skader dem. 6) Barnevernet, ikke minst Bufetat, departementer og fagforeninger, lykkes i å presse og true til taushet de ytterst få almindelige aviser og andre media som måtte finne på å beskrive en barnevernssak ut fra den kunnskap som de rammede kan legge frem og gjerne dokumentere.

Hellige enfold, journalist Lars Rune Debes? Jeg trodde en del bedre om Moss Dagblad enn at denne propagandaen fikk stå uimotsagt. Men avisen har jo fått påpakning fra PFU (Pressens Faglige Utvalg) for åpenhjertig publisering av barnevernsfremferd for noen år siden. Så da ble det visst slutt på Moss Dagblads egne meninger.

Jeg ser at artikkelen på nettet er åpen for kommentarer. Så får man se om det kommer noen fra dem som virkelig vet, eller om barnevernere under forskjellige nick pøser på med den kjente propagandaen.

Hadde barnevernets forehavender stort sett vært så bra, bør pressen spørre seg: Hvorfor gjør de ikke da omhyggelig, systematisk arbeid for å avverge og rette opp sine utilbørlige handlinger i de sakene som er langt fra bra? Særlig hvis det var sant at de ille sakene er så få som barnevernet pretenderer.

• •
  

  
Redd Våre Barn
29. juni 2008


Hvem skaper skjebner og hvem vil skjule dem?

Av Marianne Haslev Skånland


I Kommentar.no den 28.06.08 har Øyvind Berg en artikkel om pressens fokusering på vellykkethet, rikdom, fest og glamour. Triste og problematiske forhold er pressen ikke like interessert i å presentere, og de ser heller ikke virkeligheten bak kulissene:

Det er ikke gull alt som glitrer!

Øyvind Bergs beskrivelse er sikkert tildels riktig. Men hans analyse av årsaken til tragediene og årsaken til at historiene om dette ikke kommer frem, stemmer ikke for en gruppe mennesker som nettopp er nær forbundet med de sosiale forhold han omtaler, mennesker hvis situasjon jeg etter hvert er kommet til å kjenne ganske godt.

Jeg fester meg ved to punkter i Bergs artikkel:

• Er det fordi at å stå fram i offentligheten blir en så stor belastning og er så nedverdigende at folk ikke går til pressen med historiene sine lenger?

• Se på selvmordsstatistikken, spesielt blant ungdom. Den er høyere enn mange land. Oppløste hjem, ensomhet, økonomiske problemer... Aldri før har det vært større etterspørsel etter ansatte til omsorgsyrket, til barneverninstitusjoner, til ”problemanstalter” med barn og ungdom med atferdsproblemer, innen rusproblematikk og så videre.


Til det siste punktet:

Årsak og virkning vedrørende barn på institusjon og barn som begår selvmord er omtrent omvendt av det tilsynelatende. Bare spør familier som rammes av "hjelpeapparatet" – ja rammes, ikke hjelpes.

Grunnen til at det er stor etterspørsel etter ansatte i barnevernet og deres tilknyttede anstalter og fosterhjem, er ideologi, ikke at barn, ungdom eller familier trenger dem. Det er det offentlige som etterspør mer og mer, og de støttes selvfølgelig av rop fra de "barnefaglige" profesjonene selv, som utfolder næringsvett.

Den offentlig godkjente filosofi har i årevis nå pøst ut påstander om at foreldre er mer og mer ukyndige, egoistiske, upålitelige, farlige, og at barna ikke har noen spesiell "tilknytning" til sine foreldre uansett, men bare er "utrolig lojale" mot foreldrene når de sier at det er hos sine egne foreldre de vil være. Implisitt påstås det med dette at det er noe barn sier pliktskyldigst, mot egne ønsker og interesser. Det hører også med til denne filosofien at barn får det meget bedre når de rykkes løs fra antatt skadelige og tilkortkomne foreldre og plasseres med tvang og isolasjon i barnevernets fosterhjem og institusjoner.

All denne propaganda skal underbygge omsorgsovertagelser. Barn og unge taes fra sine hjem med makt og mot både sin og foreldrenes vilje, og uten enhver berettigelse. Dette ødelegger naturligvis tilværelsen for hele familien for lange tider, ikke sjelden for hele livet.

Underliggende forestillinger hos de "barnefaglige" etater og aktører er at mennesker er sosial-miljø-determinerte på enkel vis, og at familiekjærlighet er neglisjibelt fordi, hevder man, barn "knytter seg til" "omsorgsfigurer" (et barnevernsuttrykk!) som veiledes av barnevernet bare "figurene" og barna "får være i fred" for foreldrene.

Når resultatene av barnevernets virksomhet viser seg å være katastrofale, pøser barnevernet og andre myndigheter på med ren løgn: påstander om at foreldrene til barn de tar var så og så skrekkelige, at det "skal veldig mye til før et barn blir tatt ut av hjemmet", at barna var skadet av foreldrene før barnevernet overtok og ga dem sin "omsorg". Barnevernet og psykologene livnærer seg av uendelig aktivitet om og med disse barna og ungdommene, og holder på dem så lenge de kan. Foreldrene blir jaktet på og stilt for strafferett med krav om fengselsstraff for "kidnapping" hvis de prøver å hjelpe sine barn unna dette slaveriet.

Det store flertall av barnevernssaker dreier seg om sprengning av kjærlige familier, uten noe grunnlag i foreldres eller barns adferd. Naturlig familiekjærlighet er jo sosial-deterministene som sagt uten kjennskap til. Men dertil er de uten ansvarlighet: fra departement og ned til den enkelte sosialarbeider ønsker de ikke å vite at barn i institusjoner og fosterhjem er langt mere utsatt for vold og omsorgssvikt enn hos egne foreldre. Foreldrene skal være ekstremt skrekkelige før det er mulig å by barnet et bedre og lykkeligere liv annensteds.

Hvis man tar bryet med å sette seg inn i noen av realitetene i barne-industrien, skjønner man lett at det er som forventet når effekten viser seg å være store mengder skakkjørte, ulykkelige, anti-sosiale barn og unge. De aller fleste fosterbarn vil ikke være i disse fengslene, de er ulykkelige og utrygge og lengter hjem; de flykter, de blir oppsporet og hentet med makt og håndjern av politi, de faller ut av skolen eller gjør det elendig, de havner tidlig i rusmisbruk og kriminalitet, fengsel, arbeidsløshet, sykdom – både psykisk og fysisk (ja, stress og fortvilelse har fysisk sykdom som resultat også) – tidlig uføretrygding, tidlig død, blant annet gjennom selvmord.

Statistikker som ikke er manipulert viser mellom 30 og 75 % av barnevernsbarn som det går slik med, hvilket er adskillige ganger høyere enn for normalbefolkningen. Og ikke bare for normalbefolkningen, men også for barn som lever under meget dårlige sosiale og økonomiske forhold, men hos sine egne foreldre. Kjærligheten til egne barn, egne foreldre, og tryggheten i å være sammen med sine egne, er essensiell for barns oppvekst.

Effekten av "familiepolitikken" for tiden er et uendelig pengesluk som underminerer alt som heter pleie og omsorg av folk som trenger det. Barnevernets virksomhet har bare negative resultater, altså "må man gjøre noe", og dette "noe" er ifølge barnevernet og myndighetene alltid: mer penger, mer "organisering", mer "samarbeid", mer "veiledning" – kort sagt mer av det samme.


Til Øyvind Bergs første punkt:

Faktisk ønsker svært mange barnevernsofre å få sin sak offentlig kjent. Det går omtrent ikke en uke uten at jeg og andre får henvendelser fra nye rammede som sier: "Som du skjønner så er det barnevernet har gjort, så grotesk at hvis det nå ikke blir ordnet opp, så går vi til pressen."

Det gjør de imidlertid forgjeves. Norsk presse har utstyrt seg med forskjellige "plakater", blant annet en vær-varsom-plakat, som gjør det lettvint for dem å ignorere barnevernsofrenes skjebne og sannheten om hva den skyldes. Når de avviser, påberoper pressen seg "at det er umulig å vite hva som er sant", og de moralisererer om pietet – man må ikke "henge ut" de ansatte, og man må "skjerme" barna.

Offentlighet er det som kunne gi barna effektiv beskyttelse mot grusomhetene. Det er mangelen på åpenhet som tillater godtfolk å behandle dem og deres foreldre fordømmende og mistenksomt. Systematisk offentliggjøring over lengre tid, etisk oppreisthet blant pressens folk, ville nok tvinge frem en stopp i barne-industrien.

Men om Øyvind Berg tar feil av mange barnevernsofres ønske og villighet til å publisere, så er han nok inne på noe når det gjelder hva pressen er interessert i med sin yrkesvirksomhet.

En artikkel fra Dag og Tid er også inne på det:
Journalismen som samfunnslære
Av Roald Helgheim, 03.04.08
• Den dominerande pressa har ikkje som fremste oppgåve å spreie informasjon. Det er berre ein bi­effekt av ei anna verksemd. Difor er informasjonen både usystematisk og tilfeldig. Den viktigaste oppgåva er å selje annonsar, som er det kommersielle medium lever av, og journalistane skal vere lokke­fuglar for reklamebransjen. Oppdraget føreset at pressa er politisk nøytral, og korleis kan ein vere både kritisk og nøytral? «Mediene er firmaer som lever av å vekke oppsikt, samtidig som de ikke skal støte noen», hevdar Lindholm. .... kritikken frå journalistane blir moraliserande og døme-orientert, han er ikkje undersøkjande og systemkritisk.

En detalj: Se og Hør tilhører jo den kulørte pressen, som Berg tar med i sin kritikk. Men Se og Hør har i sterkere grad enn andre tatt bladet fra munnen og beskrevet noen barnevernssaker slik de er, uten å lefle med barnevernet. Kanskje det er fordi Se og Hør er økonomisk uavhengig både av myndighetene sentralt og av kommuner og miljøer som lokalaviser opererer i.

  

  
Redd Våre Barn
28. mai 2008


Hvem driver handel med barn og unge?

Av Marianne Haslev Skånland


Unge flykter fra barnevernets institusjoner. Dette forkles, blant annet av barnevernets iherdige våpendrager Aftenposten; det fremstilles som at de unge "ikke blir godt nok tatt vare på". Derfor skal de oppspores og bringes tilbake til institusjonen og de "barnefaglige ekspertene".

Ingen vet hvor de er
Hittil i år har 17 ungdommer rømt fra barnevernsinstitusjoner i Oslo-området. Minimale ressurser settes inn i letingen.
Aftenposten 27.05.2008

Aftenposten bringer et stort bilde av politiet og Judith Kværnes, leder ved Fossumkollektivet. Egentlig går vel resonnementet i artikkelen nærmest ut på at de unge nok helst bør stenges inne bak 7 låser og gitter på vinduet og påsettes fotlenke.

De av oss som vet en del om barnevernets gjøren og laden, skjønner godt hvorfor:
Intet mindre kan tilfredsstille barnevernet, for intet mindre kan holde de unge i institusjonene og dermed opprettholde propagandaen om at barnevernet hjelper barn og unge.

Kværnes uttaler:
- Flere jenter har opplevd å bli solgt rundt som pakker i mannsdominerte rusmiljøer ..

Javel. Men hva gjør barnevernet selv? Tar barn og unge med tvang og isolerer dem fra familien, svært ofte små barn som ikke har gjort seg skyldig i noe som helst. Foreldrene i langt de fleste av disse sakene har enten ikke gjort seg skyldig i noe som helst, de heller, eller deres forgåelser mot sine barn er barnemat sammenlignet med hva barnevernet gjør mot de samme barn. Resultatet av disse aksjonene er nettopp at barna blir hatefulle og rotløse, kommer på vidvanke, flykter, og kommer inn i miljøer med både rus, prostitusjon og mere til. Mange av dem prøver naturligvis å flykte hjem til sine foreldre. Men der, hos foreldrene, bruker myndighetene betydelige ressurser på å hindre at de får være i fred. Familieødeleggelsene er både barnevern og politi ivrige for å opprettholde; barna må ikke få være hos dem de er glad i, uansett hva det koster å hindre det. Og skitt i hvordan det går med barna når de er under barnevernets "omsorg" eller driver rundt i Oslo, bare de ikke får være hos sin familie.

.. foreldrene er ute av bildet hevder Aftenposten lettvint. Jaså? I så fall, hvorfor det? Aftenpostens forstokkede stab får sette seg til å lese barnevernssaker nøye da, og merke seg alle de tusener av foreldre som fortvilet forsøker å få sine barn frigitt fra barnevernet, som prøver tilbakeføringssak igjen og igjen men blir skjøvet ut i mørket av rettsapparatet såvel som av alle de andre – inklusive vår uanalyserende presse.

Judith Kværnes' navn er kjent for meg fra før, gjennom hennes rolle som familieødelegger i en opprørende sak som jeg kjenner godt. Der bisto Kværnes barnevernet med å konstruere en sak som tjente til å tvangsfjerne barnet, noen få år gammelt, fra dets familie hvor barnet hadde det meget godt. Ikke minst har barnet som ble tvangsfjernet fått oppleve tragiske konsekvenser av Kværnes' og barnevernets påstander og meninger om hvor barn skal være og under hva slags makt.

Det er ikke så uventet at politiet og Aftenposten gir Kværnes' uttalelser positiv oppmerksomhet.

*

  

  
Redd Våre Barn
20. mai 2008

Barnevernet tas ut i streik – gratulerer til befolkningen!

Av Marianne Haslev Skånland


En positiv nyhet – utilsiktet positiv fra LO's side, naturligvis, når det gjelder virkningen for Larviks befolkning, men blås i det, og gratulerer til Larvik! Kanskje kvitt barnevernet for en stakket stund! Vi får håpe vi får håpe det blir noe av.

Mulig storstreik i Larvik kommune
Østlands-Posten 20.05.2008
Vaktmestere, kontoransatte, kommunalteknikk og barnevern er blant arbeidsgruppene som kan bli tatt ut i første fase.

Det lyder nesten for godt til å være sant. Da får folk gjøre som de i Liverpool gjorde, se Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern.

Og så venter vi med spenning på at alle fosterpersonene, som forlengst er begynt å organisere seg i fagforening for å få høyere lønn (de har bare ca 400.000 i året, hvorav ca 70.000 skattefritt), mere avlastning, pensjon, sykelønn, betalte ferier, total makt over fosterbarna – vi venter på at de følger opp og går til streik, de også. Flott! Ikkeno sted å holde barna fanget! De fosterbarna som vil bli værende, de kan jo bare bli hos de streikende fosterpersonene og gjøre jobben for dem. Da får vi kanskje se hvor mange barn som isteden reiser hjem til sine familier for egen maskin, eller tar igjen mobiltelefonene sine som de streikende har beslaglagt, og ganske enkelt ringer opp sine foreldre og sier: "Kom og hent meg!"

Når altså både barnevern og fosterpersoner streiker, for da kan vel de streikende ikke utføre sitt vanlige arbeid, heller ikke den store komponenten av tvang som det består av til daglig?

Velkommen, velkommen til å streike! Gratulerer, gratulerer til Larviks befolkning.

Når barnevernere og deres redskaper har streiket en liten stund, vil kanskje fornuftige mennesker blant befolkningen gå på kommune-administrasjonen og forlange fremlagt hvor store summer kommunen sparer på dette, og så kan disse midlene brukes til å betale bedre lønn til hederlige kommuneansatte som utfører virkelig arbeid til beste for befolkningen, så streiken kan avblåses for disses vedkommende. Pluss at man også utbetaler generøst til de fortvilete familiene som endelig har fått sine barn hjem.

Alt i alt: En slik streik vil vi helhjertet støtte. Heia heia! Og gid den riktig riktig lenge leve må!


*
  

  
Redd Våre Barn
18. mai 2008


En dommer herjer på med beskyldninger om sexovergrep

Av Marianne Haslev Skånland


Natascha Kampusch er den unge piken som ble holdt som fange i en kjeller i flere år av en mann som het Priklopil, inntil hun endelig lyktes i å flykte – (Priklopil tok da livet av seg).

Det er lenge siden vi fikk høre at noen beskyldte Natascha Kampusch's mor for å ha hatt med bortføringen å gjøre, og også for å ha begått overgrep mot Natascha før hun ble bortført. Påstandene er forlengst avvist, blant annet av Natascha selv. Men en dommer som er primus motor i å spre disse spekulative beskyldningene, fortsetter. Nå har Nataschas mor selv gått til sak for å få stoppet ham.

Den pensionerede familiedommer Martin Wabl bliver ved med at
hævde, at Natascha Kampusch blev seksuelt misbrugt som barn,
og at Brigitta Sirny var direkte involveret i bortførelsen af den tiårige
Natascha, der i otte år blev holdt fanget i en kælder.
Kampusch forsvarede sin mor
ExtraBladet 17. mai 2008
(Et problem er at de fleste danske aviser ofte fjerner lenkede artikler etter en kort stund.)

Det viser seg altså at det er dommer i familiesaker Wabl har vært! Ja, jeg kan tenke meg det. Familieretten har øyensynlig i Østerrike, som den vitterlig har her i Skandinavia, forlatt enhver realisme og fornuft, og gitt seg inn i en forrykt verden av seksuelle fantasier. Her hjemme blomstrer det jo kraftig opp igjen, med incest-sentre, traume-sentre, tro på at incest er utbredt, forestillinger om Münchhausen-ved-stedfortreder (se fotnote), forestillinger om fortrengte minner, tro på at enhver seksuell berøring fører til behov for "hjelp" i form av "terapi". Alt sammen passer utmerket i barnevernets kram. De og deres psykologer driver vanviddet frem, og politikere bryr seg ikke med å finne ut at det er vanvidd. Og dommere hopper med, og tror visst det er dyp vitenskap, det gærningene holder på med.

Det er underlig med ærverdige dommere: de later til å være blant samfunnets mest naïve, eller hva? I tillegg er det vel et kraftig motiv hos dem at de har vært med på å avsi gale dommer i slike saker før, og er sterkt opptatt av å ikke måtte innse nå at det har vært galt, og at dommene deres har forårsaket ubotelig skade på mange familier. Kanskje det er derfor de fortsetter.

Naïviteten hos denne pensjonerte familiedommeren Martin Wabl ser ut til å være av en farlig art:

– Natascha begyndte at tisse i sengen, inden hun blev bortført.
Det tyder på, at hun blev seksuelt misbrugt, sagde Wabl bl.a. 


Han har henvist til, at der eksisterer ’pornografiske billeder’ af Natascha
som barn. Det drejer sig bl.a. om, at hun løber halvnøgen rundt og
leger med en ridepisk. Sådanne billeder findes formentlig i mange familiealbum.

Våre tanker går ikke bare til Natascha Kampusch's mor, men også til de familier som har vært utsatt for den slags galskap denne dommeren nokså utvilsomt har utsatt familier for i sin maktfullkommenhet som dommer.

I det sinnssyke psyko-sosiovrøvlet som har bredt seg i bølger siden 1960-årene og stadig nådd nye, utenkelige høyder, utgjør juristenes og domstolenes virksomhet etter min mening det ynkeligste nederlaget av alle, stappfullt som det er av tøv som har berøvet mennesker deres livsinnhold og alle deres rettigheter.

Det er på tide å begynne å dømme disse dommerne. I rettsapparatet lar det seg jo ikke gjøre; et rettsapparat kan forsåvidt heller ikke fungere hvis ikke dommere skal være beskyttet. Så det får bli i offentligheten. Der vil disse folkene bli energisk forsvart av politikere og myndigheter og godtfolk med respekt for autoriteter, og de vil naturligvis gjøre meget for å beskjære vår ytringsfrihet. Men det må gjøres. Svartelisting er bare begynnelsen. Publisering av våre egne inngående kommentarer til dommer og til virkeligheten bak dommene må være et annet tiltak. Domskommentarer kan absolutt ikke overlates til jurister, som jo argumenterer rent formalistisk og tar for gitt at saksforhold og påstander er sånn som dommen fremstiller dem.

Midt i galskapen fins kun noen få lyspunkter, blant annet en dom i erstatningssaken Reed og Lillie vant i Shieldfield-skandalen. Den 400 sider lange dommen viser hvordan Shieldfield-saken virkelig henger sammen, og slik er de aller fleste slike saker. Dommen tjener Judge Eady til lysende ære.
Om Shieldfield-dommen: Landmark decision in High Court
Dommen: Del 1 Del 2 Del 3

------------

Fotnote:

Se
Vas om incest
•
Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 1
Diagnosen "Münchausen syndrome by proxy" (MSbP) - Münchausens syndrom ved stedfortreder - er svindel
•
To uheldige punkter i en høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre (F2F)
•
Münchausen-diagnose i 2006?



  

  
Redd Våre Barn
2 mai 2008


Polanski om adskillelsen og overgrepene under krigen

Av Marianne Haslev Skånland

*

I 2002 kom filmen Pianisten, spilt inn i Warszawa, basert på selvbiografien til den polsk-jødiske musikeren Wladyslaw Szpilman. Han gjennomlevet som ung voksen nazistenes jødeforfølgelse i Warszawa.

Regissør er den kjente filmskaperen Roman Polanski. Han er, ifølge hva man kan lese, en særdeles broget figur med et broget liv. Det han forteller om filmen, har imidlertid et svært realistisk og ekte preg. Det har også filmen selv. Polanskis sjefsfotograf Pawel Edelman sier: "Vi innså at det måtte bli en stille film, lavmælt kamera-arbeid, lavmælt lys-teknikk. ... Ingen tekniske triks, ingen briljering."

Roman Polanski opplevet mye av det samme som Szpilman. Også han er polsk jøde. Han ble født 20 år senere enn Szpilman og var barn under krigen. Han lyktes i å rømme fra ghettoen i Krakow, først til en familie i byen, og så videre til en bondefamilie ute på landet, hvor de levet nærmest på middelaldersk vis.

DVD-utgivelsen av filmen har verdifullt ekstra materiale om både filmingen og filmens innhold, og om hvordan Polanskis egen opplevelse av krigen har satt sitt preg på filmen. Hans kostymesjef Anna Sheppard sier: "Roman husker. Og han har et helt klart bilde i minnet av bestemte ting." Scenograf Allan Starski: "Min stil – jeg prøver alltid å være meget autentisk, men i denne filmen er det helt spesielt fordi Roman husker det og han husker det virkelig veldig godt."

I et langt intervju forteller Polanski og flere av medarbeiderne interessante ting. Barnevernsofre som har tenkt en del over sin families liv under barnevernet og over hvordan etatens personell oppfører seg, vil trolig se paralleller. Det gjelder båndene mellom barn og foreldre som tvinges fra hverandre, det gjelder hvordan overgriperne selv filmer sine ofre (jf barnevernets Marte Meo-"metode"), hvordan medløpere gjør hva som helst for å holde seg inne med makthaverne, hva slags mennesker som blir overgripere, at det er viktig å vise enkeltsaker utførlig, og det gjelder hvordan man overlever når man har vært offer for slike grusomheter.

(Oversettelsene nedenfor er mine. MHS)

*


Om nazistenes ødeleggelse av hans familie sier Roman Polanski:

"Hele min familie ble drept. Min far overlevet, overlevet en meget hard konsentrasjonsleir, Mauthausen i Østerrike. Jeg snakket nesten ikke med min far om den tiden, men av og til kom vi inn på det emnet, og dette er den erfaringen jeg har gjort:

Den styrken som hjalp ham til å overleve, er det at han ville se meg igjen. Han visste at han hadde et barn utenfor leiren. Og han ønsket desperat å se Tyskland falle sammen. Jeg var barn og jeg ville leve, jeg ville gjense mine foreldre. Av alle mulige former for lidelse var dette den største: adskillelsen fra foreldrene. Jeg tror at for barnet er dette det tristeste og det mest tragiske. Det å ha det ukomfortabelt, sult, hva som helst – det er absolutt underordnet. Men å lengte etter å få se min far komme gående mot meg i sneen, det var den virkelige sorgen. Å lengte etter å få gjense min mor, som var den første som ble tatt."


Om nazistenes egen dokumentasjon av hva de gjorde:

"Du studerer filmene – arkivene – og det er mengder av dem – fotografier. Og dette er meget hardt, og det er best å ha med deg noen du vil gå igjennom denne mentale eller moralske, eller hva du nå vil kalle det – psykologiske prøvelsen, sammen med. Ronnie Harwood [Polanskis manus-forfatter] er den ideelle mann for det. For det første har han stor humoristisk sans. Og alt jeg kan huske er at vi pleide å le hele tiden. Det var virkelig moro. [Muligens hysterisk latter? Det er en ikke ukjent reaksjon i vanlige kinosaler når groteske, tragiske scener vises, for eksempel av utmagrede konsentrasjonsleirfanger. MHS] Men noen ganger hadde han eller jeg tårer i øynene, vi var virkelig rystet.

Noe jeg har registrert ved å gå igjennom disse arkivfilmene og fotografiene, hvor du kan se de forferdeligste ting, er at når du ser det på lerretet så kommer du noen ganger skjelvende ut, men du har glemt én ting: at det må ha vært noen bak kameraet, som faktisk filmet alt dette skrekkelige, som tok fotografier av alle disse greiene. Folkene som gjorde det, var tyske nazister. .... Men i arkivmaterialet kan vi til og med se tyske team som filmer, så det må altså ha vært mer enn ett filmteam som gjorde opptak. Og de arbeidet med – med bravur, med intens begeistring, eller også gjorde de opptak fullstendig kjølig, som dokumentasjon for sine militære formål. Det er vanskelig for meg å fatte det, men noen av disse scenene er til og med regissert teater. De filmet sitt mesterverk, faktisk."


Om jøder som ble innsatt av nazistene som nazistenes redskaper:

Gene Butowski, en av filmens produsenter, sier:
"Det som gjorde fryktelig sterkt inntrykk på meg var scenen der familier blir jaget i flokk fra "omlastingsplassen" og lange rekker av dem ble stuet inn i kuvognene for å kjøres til gasskamrene. Og den vonde scenen, de siste blikkene. Farens, morens, hvordan de blir skjøvet inn .... og hvordan de blir jult opp. Fordi jeg visste nøyaktig at dette var slik som min familie hadde blitt sendt av gårde. Og jeg ble virkelig rystet. Det var så realistisk, til og med ondskapen til den jødiske militsen, som var så ivrige etter å hjelpe tyskerne fordi de håpet at det ville redde dem fra å dø selv – hvilket det til slutt ikke gjorde – men de var så ivrige etter å behage herrene slik de dengte løs på sitt eget folk og skjøv og puffet dem inn i kuvognene – for å gjøre nazistene fornøyd ..."


Om nazistene, og om skuespillerne som spilte rollene som tyske offiserer/nazister:

Polanski:
"... og så, da vi hadde filmfremvisning og jeg så dem [skuespillerne] uten kostymer, håret noen ganger helt blondt, bleket, med øreringer, briller, sjarmerende, intelligente, sympatiske, virkelig skjønne mennesker. Og det var et sjokk for meg, for jeg tenkte at de folkene som vi så under krigen, som utførte de mest foraktelige av handlinger, de kunne ha vært kledd og se ut som de skuespillerne jeg så. Det var en innsikt, faktisk, innsikten at hvem som helst er i stand til hva som helst på et gitt tidspunkt i historien."


Om betydningen av nettopp å beskrive enkeltsaker utførlig:

Adrien Brody, som spiller hovedrollen som Szpilman, sier:
"Det som er fantastisk med denne historien er at den ikke gir et generelt perspektiv på hendelsene, men fokuserer på én manns kamp, én manns styrke gjennom det hele."


Livet videre:

Om Szpilmans liv sier Polanski:
"Det er meget vanskelig å avgjøre hva som gjør at noen kan overleve mord. Jeg tror musikken hjalp ham veldig, at viljen til å sitte ved pianoet igjen, i en stor konsertsal, definitivt var et motiv som hjalp ham til å overleve.

Det som står ditt hjerte nærmest er naturligvis følelsesmessige bånd til dine nærmeste, til din familie. Og han håpet utvilsomt å se dem igjen selv om han hadde blitt fortalt at de var sendt i døden. Du tror ikke på det ett hundre prosent; der er alltid en liten gnist av håp. Men når du har fått vite at familien er død, hva lever du for? Du lever for noe som er din lidenskap. Og derfor tror jeg at musikken spilte en kolossal rolle i det at han overlevet."

*


--------------------------
Om filmen, inklusive henvisninger til danske recensjoner:
Pianisten – a Roman Polanski film

  

  
Redd Våre Barn
01.05.2008


Det omvendte av barnevern igjen – denne gang i Tyskland
Barnevernet viser seg inkompetent til riktig inngripen også


Det er liksom alltid den omvendte visa med barnevernet. Som i Skandinavia, så også annensteds. Her har vi Tyskland, og det er ikke ukjent for meg fra før at barnevernet i Tyskland driver samme slags ødeleggelser overfor familier som barnevernet her hjemme, med å tvangsfjerne barn fra kjærlige foreldre og gjøre ingenting i saker hvor barn blir mishandlet eller åpenbart vanskjøttet. I sosialsektoren lærer de av hverandre over landegrensene. Det slår visst sjelden feil: Når et land begynner å bygge opp og ut sitt sosialvesen og faget psykologi, da får vi samme slags resultat.

Her har vi et inkompetent barnevern i sving igjen, med å gjøre ingenting i en sak der de burde tatt aksjon:
Jente sultet ihjel, borgermester må gå
Aftenposten 30.04.2008

Barnevernet har vært varslet, har ikke gjort noe på et år for den lille piken, hun har virkelig vært utsatt for omsorgssvikt, har ikke fått mat, er ikke blitt vasket, har fått liggesår – og er nå død.

Sosialsjefen fikk senere sparken, og flere ansatte i barnevernet etterforskes for tjenesteforsømmelse.
Det var da enda bra, og man får håpe de får fengselsstraff:
Flere av de ansatte i barnevernet er også blitt omplassert, og kan risikere straffesak når drapssaken er ferdig behandlet. (Matet hundene - lot datteren (5) sulte ihjel).

Og overborgermesteren var ifølge kritikerne mer opptatt av å forsvare sine ansatte og byens rykte enn å bry seg om de fryktelige lidelser den lille piken var påført før hun døde.
Men nå har det vært folkeavstemning om herr overborgermesteren, og han må gå av. Det var da enda bra.

*

Besteforeldrene har altså varslet barnevernet om barnebarnet, men det fremgår ikke hvorfor de ikke har gjort mer. Kanskje har det vært en konflikt mellom dem og barnets mor, som er deres adoptivdatter? Lea-Sofie vokste opp hos sin mors adoptivforeldre, før de to foreldrene flyttet sammen og tok tilbake datteren.

Det det er klar grunn til å sette spørsmålstegn ved nå, er imidlertid at den politiske reaksjonen går i retning av krav om nye lover som skal gi barnevenet større muligheter og større plikt til å gripe inn i slike saker. Som om det ikke er både rett og plikt allerede? Og tror man større "rett og plikt" vil føre til at det er barna i den typen saker som får bedre hjelp fra noe barnevern? Det er dessverre lite trolig. Jeg tenker det heller blir flere psykobabbel-tvangsfjerninger fra normale familier. Dette dreier seg også om et tidligere øst-tysk område. Byråkraters og offentlig ansattes opptatthet av seg selv, istedenfor av den befolkning de skulle tjene, kan nok være stor over alt, men i et tidligere kommunist-styrt område var den jo vedtatt å skulle være det store ideal, til og med. Sånne holdninger sitter dypt og varer lenge. Men men, lykke til, Schwerin, i håpet om et bedre barnevern, hvis man faktisk får sparket helt ut det tidligere.


*

Marianne Haslev Skånland

*
  

  
Redd Barna Våre
13 mars 2008


"Sorg" som psyko-diagnose

Av Marianne Haslev Skånland

Mennesker som nettopp har mistet noen av sine nærmeste, kan ha vanskelig for å få sykmelding.
Hva vil ymse myndigheter gjøre med det? Jo, de vil innføre "sorg" som diagnose.

Etterlyser sorgmelding
Ukeavisen Ledelse, 13.03.2008

Det er slett ikke ufarlig å bruke slik diagnostisering for å få pusterom i vanskelige perioder. Gjett om det vil føre barnevernet inn på arenaen for full musikk! Det å ha opplevet tap av foreldre, søsken etc figurerer allerede som et sentralt kriterium i barnevernets "fag"litteratur – kriterium (en såkalt belastningsfaktor) for at man er uegnet som omsorgsperson, naturligvis. Med offentlig godkjenning av sorg som "sykdom" vil det ikke bare bli sykmelding man får, nei. Man får nok automatisk barnevernet på nakken også, om man ikke har hatt det før.

Og i den saken som har aktualisert dette, skyldes sorgen at sønnen hadde tatt livet av seg. Det er jo fra før av nok til at barnevernet vil diagnostisere foreldrene. Ifølge barnevernet er det noe helt annet når et fosterbarn tar livet av seg mens det bor hos fosterforeldre. Da er det ikke "omsorgsfigurene" (fosterforeldrene) som er uegnet eller som det er noe galt med. Nei da, det er fortsatt barnets biologiske foreldre. Men de "stakkars" fosterforeldrene kan nok sikkert få sykmelding for å ha "sorg" en stund, sånn at de kan beholde fosterlønnen mens de rekreerer seg, og andre fosterbarn de har "omsorgen" for, kan skysses til avlastningshjem, som sikkert ikke føler noen sorg, men tvert imot er sprekt i form til å avlaste og tjene avlastningslønn.

  

  
Redd Barna Våre
10 mars 2008


Barnevernet konstruerer motsetningen mellom barn og foreldre, i strid med loven

Av Marianne Haslev Skånland

Her er en artikkel om barnevernets propaganda-linje om at de driver barnevern og ikke foreldrevern. Artikkelen er fra 2002, men slett ikke dårligere for det.

Om foreldrevern og barnevern

Den er skrevet av Anne Aarskog, som har arbeidet mye med barnevernsspørsmål siden tidlig på 90-tallet, og skrevet innsiktsfullt og kyndig om mange aspekter av emnet, særlig om lovgivningen og forholdet til kriminalitet.

Det sentrale i denne artikkelen er at Aarskog påpeker at barnevernet har en lovfestet plikt til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe foreldre de tar barna fra, slik at adskillelsen kan bli temporær og så kort som mulig, ved at foreldrene får hjelp til å rette opp det som var grunnen til adskillelsen.


En kommentar fra min side:

Når barnevernet ikke oppfyller, og heller ikke vil oppfylle, sin plikt til å hjelpe foreldre på fote så de kan få tilbake de barna som barnevernet tar, så skyldes dette at barnevernets grunner til å ha tatt barna slett ikke er håndfaste og konkrete misforhold som barnevernet ønsker å avhjelpe.

Tvert imot: Barn tas på basis av psyko-babbel, på basis av usanne beskyldninger, på basis av sykdom og handikapp som foreldrene er helt uskyldige i og som kunne avhjelpes med husmorvikar eller praktisk assistanse i hverdagen. Noen barn tas fordi foreldrene har misbrukt alkohol eller stoff, men selv hvis foreldrene legger fullstendig om og blir helt avholdende, nekter barnevernet tilbakeføring. Noen barn tas fordi barna har problemer på skolen eller viser dårlig oppførsel der. Skole og barnevern avviser både å erkjenne det normale i at de fleste barn er ugreie eller har problemer i kortere eller lengre perioder. Isteden berøver barnevernet barnet dets familie. Som om det skulle være en kur mot problemene! Barn tas fordi foreldrene er fattige og trenger økonomisk hjelp eller ikke klarer å styre økonomien. Mange barn tas helt tilfeldig, fra helt normale og lykkelige familier, fordi barnevernet ser muligheten for det.

Alt dette er brudd ikke bare på norsk lov men på menneskerettigheter som Norge har undertegnet.

Barn tas fordi barnevernet vil ha tak i barn. Barnevernet er aldeles ikke interessert i at familien skal gjenforenes så hurtig som mulig. Barnevernet holder seg med noen paradesaker hvor de går inn for gjenforening, men dette er unntakene. Grunnene som barnevernet anfører for å ta barn, er ikke i samsvar med barnevernets egentlige motiver. Og når feilene som legges foreldre til last er fiktive, er det ikke realistisk å rette på dem heller.

Derfor er barnevernet ikke interessert i å hjelpe foreldre på fote så de kan få sine barn tilbake. Anførte grunner for å ha tatt barna er påskudd, ikke reelle beveggrunner. Retter foreldrene på det som opprinnelig ble brukt mot dem, finner barnevernet på nye grunner. Det har mange foreldre opplevet når de gjennom år har kjempet for sine barn.

Og for familiene er det best at barnevernet ikke "hjelper" dem ytterligere. Helt andre instanser og mennesker burde gi dem virkelig hjelp. Å skulle ha barnevernet på nakken til å "hjelpe", når barnevernet har skapt tragedie og sprengt familien, gir vel bare mere lidelse og hån. Mange foreldre tror og håper vel i det lengste at hvis de mottar barnevernets "hjelp", så vil de få beholde sine barn eller få dem tilbake. Men en god del betakker seg for "hjelpen", høyst forståelig.


  

  
Redd Barna Våre
11 februar 2008


Lærere mener: Foreldrene har skylden men skal ikke hjelpe

Av Marianne Haslev Skånland

•

Ja, var det ikke likt seg? Vi hører opp og ned og in mente om at foreldrene alltid har skylden hvis barn er ugreie på skolen, hvis barn ikke liker seg på skolen, er uvenner med klassekamerater, er uvenner med lærerne, kjeder seg på skolen, hvis de banner på skolen, hvis de bråker, hvis de ikke lærer, hvis de skulker. Og også: hvis foreldrene ikke er enige med skolen i alt og ett vedrørende deres barn og barnas utdannelse og oppdragelse.

Hvordan får vi høre om dette? Jo, fra fortvilede foreldre som opplever at skolens rektor, sosiallærere, klasseforstandere omtrent rutinemessig melder foreldrene til barnevernet for å kvitte seg med slike problemer. Det er blitt standard i lærerutdannelsen med opplæring i "barnevern", og i yrkeslivet på skolene med praksis i å fiendtliggjøre og fiendtligerklære foreldre. Så, hvis skolen ikke klarer å disiplinere barn eller foreldre slik skolen vil, melder de fra til barnevernet at det er i hjemmet problemet ligger.

Noen få familier greier å flytte, eller ta sine barn ut av skolen og gi dem hjemmeundervisning før skolen og barnevernet har fått has på dem. De fleste vi får henvendelser fra, sliter i lang tid mot skolers og barnevernets trusler om omsorgsovertagelse, eller de har opplevet at barna er tatt allerede.

•

At barnevernet tillater seg å praktisere en filosofi som går ut på at alt er foreldres skyld, også barns vantrivsel og ulykke og lengsel etter årevis under barnevernets egen "omsorg", det visste vi. Det er rutine med påstander fra barnevernets side om at foreldrene "ikke ser barnets behov", "ikke har omsorgsevne", "ikke stimulerer barnet", og andre varianter av disse luftige flosklene.

I barnevernssaker er det ganske vanlig at foreldrene blir beskyldt for omsorgssvikt fordi de ikke hjelper barn "tilstrekkelig" med leksene. Som om ikke skolen disponerer mange nok timer av barns dag til at de skulle være fullt ansvarlig for opplæringen!

•

Vi visste også at skolene fordømmer foreldre og bruker barnevernet mot dem. Men her har vi fått lærerstandens ynkelighet servert på fat:

Nekte foreldre å hjelpe sine barn med leksene!
Av Roger Larsen

Der hadde vi det, ja. Klarere kan det ikke sies! Akkurat sånn er det i virkeligheten. Lærere vil, akkurat som barnevernet, legge all skyld for alt mulig på barnas foreldre, men samtidig hindre foreldrene i å ha noe å gjøre med barnas oppdragelse og utdannelse. Barn skal tvinges til å være like og være avhengige av de barne"faglige" kadrene som tar friheten og ødelegger så mye av barns liv.



•••
Av nedenstående artikler er noen opprindelig
skrevet og publisert tilbake midt på 1990-tallet,
men de ser dessverre ikke ut til å være
helt akterutseilt.

Skole og oppdragelse
r-b-v 06.05.2006

Norsk Lærerlags holdning til barneoppdragelse
r-b-v 06.05.2006

Skolens diagnose: Foreldrene har skylden
r-b-v 09.06.2006

Ansvarsfraskrivelse i skolen og overvelting på foreldre?
r-b-v 03.11.2007

Skaper barnehager harmoniske barn?
r-b-v 30.12.2005
•••