17. mai 2008

Jeg kikket på Borgerdebat, og ble rørt. De husker oss som vanlig. Og de vet akkurat hvordan norske barnevernsofre har det, for de som skriver der i seksjonen "Familie & Børn" er for det meste barnevernsofre, de og. BD gjør en stor, stor innsats for danske barnevernsofre, og jeg kjenner noen av dem personlig: Annelise, Else, Svend-Aage, Kirsten og flere til.

Jeg fikk tårer i øynene, og det var ikke annet å gjøre enn å legge inn en hilsen:
En hilsen til mitt blide broderland på 17. mai

  

Melodi: et barn er født

Et barn er tatt av barnefjern,av barnefjern
Til Helvete med alle dem.....som stjeler barn ...som stjeler barn



Her er noen av de som kommer i underetasjen:


Fem barn.

– Av desse hastar det spesielt å få fosterheimar til fem barn. Det gjeld to jenter og tre gutar i alderen 10-14 år, seier leiar for fosterheimstenesta i Romsdal og Nordmøre, Hilde Sølvi Skodje.
I går var det møte i Molde der mellom anna mangelen på fosterheimsplassar var tema. Skodje seier det er ei ekstra utfordring å skaffe fosterheimsplassar til barn over 11 år, sidan dei då har begynt å bli store.
– Vi leitar etter fosterheimsplassar over heile distriktet. Det kan vere overalt i nedslagsfeltet Nordmøre og Romsdal, då ungane kan flyttast dit dei får fosterheim, seier Skodje.

http://www.rbnett.no/article/20071017/LOKALNYTT/710170002

  
2. desember 2007

Mot jul igjen. Hva kan vi gjøre for splittede familier?

Alle høytider og festdager er spesielt tunge for dem som barnevernet ødelegger for. Fødselsdager, jubiléer, 17. mai, jul. Kanskje især 17. mai og julen, som spesielt legges slik til rette at de er til barnas glede.

Barnevernets begrunnelser for å holde familiens barn adskilt fra familien på nettopp slike dager, er som vanlig bortforklaringer. Det hjelper ikke hvor mye "teori" de vifter med; den teorien er gal. Det er hjerteløst, det de gjør, og aldri til noe barns beste å hindre barn som vil være hos sine kjære, i å få være nettopp der. Men det er det lite vi kan gjøre med i den aktuelle situasjonen.

Barna
Det er lite vi kan gjøre spesielt for de barna som er fanget i fosterhjem eller på institusjoner, lite som monner for dem, lite som barna i det hele tatt får høre om, iallfall hvis de er for små til å finne veien hit på internett.

Jeg foreslår allikevel at Arild søker ut noen pene bilder, kanskje noe med et stearinlys som lyser for håp, og noen pene juleklokker og kristtorn og røde bær eller julestjerne-blomsten, og lager en tråd og et innlegg hvor det spesielt sies noe om at familien til barna tenker spesielt på dem og lengter etter dem, og at vi alle på rbv ønsker dem en velsignet jul med så mange gode tanker på familien som mulig allikevel.

Er dette å legge en altfor tidkrevende byrde på deg, Arild? Tråden kunne legges langt oppe på hovedsiden, kanskje med en spesiell farge og tekst som gjorde at den var lett å finne.

Foreldre, søsken, besteforeldre og annen familie
Jeg vet at mange familier lider spesielt i julen, og ikke orker å feire jul. Det er helt naturlig, og intet er tjent ved å stelle i stand noe festlig hvis det bringer det meningsløse ekstra sterkt frem i deres bevissthet. Men vi kan ihvertfall gjøre en liten ting for hverandre:

Jeg foreslår at de av oss som har anledning til det, gjør det som noen av oss har gjort i tidligere år: Vi avtaler at vi skal ringe til noen familier som er uten sine barn, på julaften, enten formiddag, ettermiddag eller kveld. Det er ikke noe dramatisk ved det, ingen falsk "teater-forestilling".

Min erfaring er at barnevernsofre ikke misliker det når den de får telefon fra, er noen som forstår at de har det vanskelig. Tvert imot har jeg hatt flere slike julaftens-samtaler som har vært virkelig hyggelige.

Jeg har ingen bestemt mening om hvorvidt det skal "organiseres", og lufter her bare tanken.

Marianne



  

Vet ikke når r-b-v, barnas rett eller GFSR har fødselsdagene sine. (Til lykke med de som har vært, og flere skal det bli)
men når jeg får vite det skal jeg synge høyt på de gjeldende dagene, litt i utakt og forferdelig falskt!


Tekst: orm
Melodi: ukjent (hurra for deg som fyller ditt år)

Hurra for oss som kjemper for våre barn
Vi er flotte menn og kvinns
som har en agenda til sinns
Nå er vi flere
Sympatisører passe dere
Vi er bedre

Mens dagen - 17. mai - går mot sin slutt, vil jeg bare minne barnevernsofrene om at:

Det er mange som tenker på dere!

Det er mange som lider med dere og tenker på familien din som er blitt splittet og ødelagt av et pervertert og kynisk "barnevern".

Sammen skal vi kjempe mot det og kjempe for at nettopp du får oppleve en form for rettferdighet til slutt.

Det har ingen mening at et styrtrik land skal liksomløse meningsløst små eller store problem med å stjele barn eller å knuse familier.

Vi er stadig flere som bryr oss om overgrepene som er begått mot deg og dine.

Hold motet oppe!

Ikke gidder jeg å feire et land som overfaller sine innbyggere.

Selvsagt har jeg ikke noe imot at folk har det hyggelig på 17. mai sammen med sine barn. Men bruk anledningen til å forklare at Norge ikke er så mye å feire når maktpakket overfaller mennesker i mengder gjennom det såkalte barnevernet og psykiatrien.

Man kan selvsagt feire at Norge er et vakkert land og at før eller siden vinner vi kampen mot ekstremformyndernes kynisme.

Kona skulle ta med seg barna ut. Ellers bor vi slik til at det kun er hundre meter til der toget passerer, så det er enkelt for barna å følge med selv.

Vi oppfordrer dem imidlertid ikke til å delta i togene eller de offentlige arangesjement. Softis derimot...

  
Dette kan du kanskje gjøre til jul
 
Jeg har et forslag til noe som en del av oss har gjort i tidligere år:

La oss på julaften eller i dagene rundt ringe et par-tre barnevernsofre for å bare gi livstegn. Om man kan ønske gledelig jul under slike omstendigheter er litt av et spørsmål, men ihvertfall for å si hallo og "Du er ikke glemt av alle". De av oss som tror på Gud kan jo også utveksle ønske om at julen og det nye året vil bringe en Guds velsignelse over våre liv.

Jeg foreslår ikke noe stort opplegg med organisering. Man kan jo utveksle telefonnummer i en pm her på forumet, eller en 3-4 stykker kan liste opp hvilke andre bv-ofre de kjenner og bli enige om hvem som ringer til hvem.

Jeg har pleiet å ta noen slike telefoner i julen, og noen ganger på 17. mai, og det har gitt meg selv megen oppmuntring også.

Marianne

  

..............

Mangler land å feire
Overgrepene var ønsket. Lokale, fylkeskommunale, regjering og aviser - alle instanser ble kontaktet. Ingen brydde seg. Vi var hjelpeløse mot den lokale makten sine innfall.

I anarkistiske bygdetulling-regimer kan den lokale makten gjøre hva den vil. Propagandaen hadde lært oss at slik var det ikke i Norge.

Fra overgrep til overgrep
Likevel kunne skolen hevne seg på oss med barnevernsmeldinger. Barnevernet kunne uforstyrret planlegge å ta barna fra oss. Politiet kunne rote vekk bevis, nekte å sjekke overvåkningskamera og gi oss skylden for ting som åpenbart ikke kunne stemme.

Skolen hadde vi gått til frontalangrep på. Et av våre barn ble mobbet både av læreren og klassekameratene. Skolens hevn på vår kamp for barnet var barnevernsmeldinger. Først fra klasseforstanderen, Elin Glugvasshaug, og så fra rektor Jorunn Tingvoll. Tingvoll ble sur fordi jeg regelrett banket i bordet overfor galskapen. Hun sendte barnevernsmeldinger så snart jeg var ute av døren. Det hevdet hun selvsagt at hun ikke husket når hun vitnet i fylkesnemnda. Datoene på barnevernsmeldingene og postens stempling av konvolutt talte imidlertid sitt klare språk...

Skorer høyt på psykopati
Barnevernets tredje utreder, psykolog Bente Jansen, beskrev den ledende personligheten i barnevernet som en som "skorer høyt på psykopati". Fagleder Anne Lise Bangsund sitter likevel i barnevernet i dag. Tro om slikt er bra for barna?

Etterforskningsleder i politiet, Gaute Slettbakk, rotet vekk bevisene - brev i mengder - fra den psykotiske mannen som tidligere hadde trengt inn i vårt hjem. Når det kom ut noen elendige sedler - søppel som ble kalt falske sedler - ble det hevdet at dette hadde jeg gjort med vilje. Det er velkjent at jeg er dyktig med data. Hvorfor skulle jeg da lage "falske sedler" dårligere enn et barn klarer? Dette skulle jeg ha gjort med en skriver som ikke var innlagt på PCen og som var tom for blekk. Begge deler fikk politiet og statsadvokaten vite om lenge før rettsak. De kunne sjekke det. De hadde tatt datautstyret. De hadde også fått kopi av kvitering for en tredje skriver. Gjennom å ignorere dette fikk de lurt retten til å tro at de hadde "beviser". Etter ca 20 års forfølgelse lyktes politipakket å ødelegge våre vandelsatester grundig.

Familien politiet hatet
Per i dag har vi opplevet 23 år med forfølgelse fra politiet. Det er 23 år siden jeg ble opservert hånd i hånd med den peneste av de fem jørgensen-jentene - fra familien politiet hatet mest. Familien som hadde beskyldt politiet for politivold og voldtekt i fyllearresten. Fra og med da var jeg kjeltring i politipakkets øyne.

Den 18 år gamle Jørgensen-jenta ble etter hvert min kone. I dag har vi hatt barnevernet etter oss i 18 år. Det er 18 år siden en rusmisbruker som var inn og ut fra psykiatriske sykehus kom med svært grove beskyldninger om overgrep mot barna. Hun var ikke vitne. Ingen har hevdet seg være offer. Jeg ble frikjent etter en natt i fengsel. Fikk ingen beklagelse fra noen. Kun 18 år med barnevernshelvete.

Rømte landet
I en periode rømte vi fra landet. Vi måtte bort fra forfølgelsen og bodde en stund i Stokkholm.

Fange- og fengselsforsker
Som de spesielle tilfellene vi var ble det satt en professor på saken. Professor Kirsten Rasmussen var ekspert på diagnosering. Hun hadde forsket på kriminelle og er kanskje landets fremste ekspert på psykopater. Barnevernet skulle ta oss med den utredningen. Anne Lise Bangsund smilte fra øre til øre så snart hun så oss. Barna skulle fjernes fra sine "grusomme" foreldre.

Det gikk ikke slik. Professoren skrev i sin utredninge at jeg faktisk mente meg å være uskyldig dømt. Videre skrev hun at vi var utpikket i Vefsn. Barnevernet måtte ikke ha noe med oss å gjøre. De var så inhabile med mobben at de ville ikke forholde seg til oss rasjonelt. Professoren stoppet hele fylkesnemnda hvor Anne Lise Bangsund sin slakt av vår familie skulle stå.

Det såkalte barnevernet gav seg imidlertid ikke. Snart var en ny fylkesnemnd på gang. I fylkesnemndene vinner det såkalte barnevernet gjerne i 80-90% av tilfellene. Rapporten fra professoren var ikke mer verd enn at vi måtte gå med på fortsatt utredning. Det ble forlik i fylkesnemnda.

Spesialist i almenmedisin Reidun Kismul skulle komplettere professorens utredning. Mellom et halvt år og ett år skulle hun være hos oss to ganger i uken, to timer hver gang. Vi holdt ut et halvt år... og barnevernet ble rasende. Ikke minst fordi dr Reidun Kismul ikke serverte dem noe negativt om oss! En hel sommer oppsøkte de vårt hjem nesten daglig og ofte flere ganger i døgnet. I følge Anne Lise Bangsund og hennes venninne sosialleder Venke Abel var det meste galt. Å være på tvers av all ekspertise synes bedreviterne at er helt ok.

Derfor fant de ut at vi måtte utredes av psykolog. At professoren var psykolog og spesialisten i almenmedisin hadde arbeidet veldig mye med psykiske problemer som lege, betydde ingenting.

Vel, det gikk ikke bedre for det såkalte barnevernet den gangen heller. Vi vant og Anne Lise Bangsund fikk et stempel for livet som en som skorer høyt på psykopati.

Et Guds mirakel
At vi vant mot "alt og alle" må betegnes som et Guds mirakel. Den statistiske sjansen for å vinne noe slikt er nærmere null.

På dager som 17. mai går mine tanker til alle dem som ikke opplevde vårt mirakel. Jeg tenker på alle de som ikke kan slenge fram IQ-tester og vise til resultater langt over inkompetente barnevernere. Jeg tenker på dem som truer det såkalte barnevernet med publisering i aviser. Bare for å oppdage at aviser flest, som vår lokalavis Helgeland Arbeiderblad, driter i barnevernsofre og andre som opplever justismord. De lever nemlig i forvillelsen om at det er makten og de offentlige personene som er tilforlatelig.

Jeg tenker på alle de som tror at "fag"folkene vil hjelpe. Vi har også møtt lokale "fag"folk som har villet prakke på oss de mest galne diagnoser og beskrivelser. De som ikke får hjelp utenfra, fra helt spesielle resursmennesker, har ingen sjanse mot mobben, enten mobben kalles psykologer, sladrekjerringer eller pedagoger av ymse typer.

Ikke minst tenker jeg på over 20 år av mitt liv som er langt på vei ødelagt. Den psykiske kampen mot makten har vert ekstrem. I dag har jeg uførepensjon. Hadde jeg fått fred til å arbeide og ta vare på helsen, så hadde jeg aldri søkt uførepensjon.

Feirer ikke oljefinansierte overgrep
Et land som oppfører seg slik mot sine innbyggere - ikke en gang, men kontinuerlig - er ikke noe å feire. Seieren vi vant smaker ikke godt når en menge mennesker går under på grunn av samme pakket vi måtte, på grunn av samme kultur og på grunn av samme land. Selvmordstatistikken blant de som ikke vant er mange, mange ganger forhøynet.

At verdens rikeste land driver oljefinansierte overgrep mot egen befolkning, er ikke noe å feire. At de drukner det i propaganda og en ignorerende presse, er heller ikke noe å feire.

Den 17. mai 2006 gråter en mengde barn, frastålet sine mødre og fedre av et påstått barnevern. I fengslene sitter incestdømte, ja, til og med morddømte og andre innesperret uten bevis. Livet deres er lagt i ruiner og de drømmer om sin egen død.

Nei, det er virkelig ikke noe å feire! Det rike landet som kunne vert verdens beste land, gjør meg kvalm.

Når dette blir skrevet er det nøyaktig 96 år siden forfatteren av nasjonalsangen, Bjørnstjerne Bjørnson døde. 26. april 1910. Omtrent like lenge har barnevernsgalskapen pågått under forskjellige navn.

Ja, vi elsker dette landet,
overgrep og sorg.
Vernevanvidd vi skal sanne
mot de tusen hjem.
Elsker elsker det og lengter
etter far og mor
fra den sørgenatt som senker,
mareritt på jord.
fra den sørgenatt som senker,
senker mareritt på jord.

TEMA: Grunner for å ikke feire 17. mai i solidaritet med de barn og voksne som denne dagen mer enn ellers lengter hjem eller etter sine kjæreste?